Selv har jeg alltid slitt med å finne forbilder på Stortinget. Jeg vet ikke om noen representanter som både har bodd i Bergen og Nord-Norge. Hvordan kan de da representere meg?
"Trenger noen som ser ut som dem å se opp til" er muligens en av de mest rasistiske ideene pressen til stadig fremmer.
Hele dette innlegget kan man gjenta om "representasjon" på Stortinget og i regjering. Journalister lar folk uten et snev av logiske evner fremme absurde ideer om at alt i samfunnet automatisk og umiddelbart skal og bør ha nøyaktig samme andel mennesker av alle bakgrunner som finnes i samfunnet.
I dette tilfellet latterliggjør nok de med innvandrerbakgrunn at Theatercafeen er noe av det "hviteste" som finnes, men de skal henge på veggen der også tydeligvis.
Blir litt som når Beyonce kommer og skal eie country sjangeren fem sekunder etter hun begynte med det.
Sånn holder man ikke på hvis man faktisk er undertrykket.
Dette er muligens helt irrelevant, men han _ser_ ganske «hvit» ut. Hvis jeg hadde sett bilde av ham på veggen der, hadde jeg ikke tenkt at han ikke hadde en hudfarge som meg (og jeg er virkelig bleik).
Helt enig med deg. Både rasistene og wokistene overdriver hudfarge- og raseforskjellene mellom Europa og Midtøsten/Nord-Afrika til det absurde. "Hvit" blir veldig ofte et kodeord for "vestligkulturell".
Takk for at du tar til motmæle Kjetil. Jo Benkow blir også utelatt når man snakker om minoriteter på Stortinget. Jødene er en av våre fem nasjonale minoriteter, og absolutt en del av det norske mangfoldet. ❤️🙏
Rollnes peker her på et av mange problematiske forhold som har utviklet seg i vårt samfunn. Det flyter over av menigsutvekslinger i allehånde medier. Noen av disse med urettmessige anklager om en moralsk forkastelig tendens til diskriminering av mennesker med annen kulturbakgrunn og hudfarge enn vanlig i det norske samfunn.
En av grunnene for utviklingen er en enorm utvikling og forandring i måten man kommuniserer på. Vi som har levd før den digitale revolusjonen, vil oppleve et irreversibelt og dypt forandret samfunn. Det startet for alvor med et internett som fungerer i sanntid, er gratis og er tilgjengelig for alle via datamaskiner og ikke minst smarttelefoner. Det har utviklet seg en kultur som er blitt nærmest altomfattendenede med flere store nisjer som dataspill og sosiale medier der såkalte influensere og andre meningsbærere av forskjellige kategorier har fått store tilhengerskarer. Mye foregår i sanntid. Og det har ført med seg meningsutvekslinger på godt og vondt i en målestokk som ikke var til å fatte før den digitale epoken kom.
Jonas Benyoub hører til denne generasjonen. Han betegnes som pop-og rapartist og har anerkjennelse fra en stor, ungdommelig tilhengerskare i sitt felt. I den omdiskuterte artikkelen i papiravisen Aftenposten betegner ha seg selv som en ung norsk kunstner, og i Dagsrevyen betegner han seg som samtidig 100% norsk og 100% marokkansk.
I artikkelen kommer han med kritikk av hvordan en viktig del av den gamle norske kulturarven er blitt hedret med veggplass i Teatercafeen der portrettene henger og fortrenger et mangfold av utenlandske minoriteter som ligner på ham selv. På vegger der han mener at han selv burde kunne henge, gjerne med et smil rundt munnen. I samme slengen tar han oss med gjennom norske byer som er preget av minnesmerker over kun hvite norske menn fra forrige århundrede. Samtidig fremstiller han seg som tolerant i det han selvsagt både elsker og beundrer de “flotte portrettene” av de norske kulturpersonene som henger på kafeen.
Det han egentlig gjør, er det Rolness påpeker, å bruke en slags rasistisk argumentasjon til å kritisere at det har vært for mange hvithudede norske kulturpersonligheter gjennom tidene. Og at vi som er etnisk norske burde skamme oss over det.
Denne ugreie artikkelen er utgitt i en stor og noenlunde seriøs avis, men kan heldigvis imøtegås på en grundig måte slik Rolness har gjort. Imøtegåelsen når sannsynligvis og dessverre ikke frem til mange av de unge i vår digitale tid som har stort fokus på sosiale medier av en annen karakter. All ære til Rolness som blant annet avdekker en mangel på godt norsk skamvett slik det fremkommer i Aftenpostens artikkel.
Selv har jeg alltid slitt med å finne forbilder på Stortinget. Jeg vet ikke om noen representanter som både har bodd i Bergen og Nord-Norge. Hvordan kan de da representere meg?
Støtter Rolness 100 prosent.
"Trenger noen som ser ut som dem å se opp til" er muligens en av de mest rasistiske ideene pressen til stadig fremmer.
Hele dette innlegget kan man gjenta om "representasjon" på Stortinget og i regjering. Journalister lar folk uten et snev av logiske evner fremme absurde ideer om at alt i samfunnet automatisk og umiddelbart skal og bør ha nøyaktig samme andel mennesker av alle bakgrunner som finnes i samfunnet.
I dette tilfellet latterliggjør nok de med innvandrerbakgrunn at Theatercafeen er noe av det "hviteste" som finnes, men de skal henge på veggen der også tydeligvis.
Blir litt som når Beyonce kommer og skal eie country sjangeren fem sekunder etter hun begynte med det.
Sånn holder man ikke på hvis man faktisk er undertrykket.
Supert innlegg! Men blir helt matt av at dette tøvet hans i det hele tatt har fått spalteplass. Hjelp og trøste.
Dette er muligens helt irrelevant, men han _ser_ ganske «hvit» ut. Hvis jeg hadde sett bilde av ham på veggen der, hadde jeg ikke tenkt at han ikke hadde en hudfarge som meg (og jeg er virkelig bleik).
Helt enig med deg. Både rasistene og wokistene overdriver hudfarge- og raseforskjellene mellom Europa og Midtøsten/Nord-Afrika til det absurde. "Hvit" blir veldig ofte et kodeord for "vestligkulturell".
Dette er ganske enkelt. Han vil ha et bilde av seg selv på Theatercafeen, og håper at dette utspillet hjelper ham dit. Fort.
Takk for at du tar til motmæle Kjetil. Jo Benkow blir også utelatt når man snakker om minoriteter på Stortinget. Jødene er en av våre fem nasjonale minoriteter, og absolutt en del av det norske mangfoldet. ❤️🙏
Rollnes peker her på et av mange problematiske forhold som har utviklet seg i vårt samfunn. Det flyter over av menigsutvekslinger i allehånde medier. Noen av disse med urettmessige anklager om en moralsk forkastelig tendens til diskriminering av mennesker med annen kulturbakgrunn og hudfarge enn vanlig i det norske samfunn.
En av grunnene for utviklingen er en enorm utvikling og forandring i måten man kommuniserer på. Vi som har levd før den digitale revolusjonen, vil oppleve et irreversibelt og dypt forandret samfunn. Det startet for alvor med et internett som fungerer i sanntid, er gratis og er tilgjengelig for alle via datamaskiner og ikke minst smarttelefoner. Det har utviklet seg en kultur som er blitt nærmest altomfattendenede med flere store nisjer som dataspill og sosiale medier der såkalte influensere og andre meningsbærere av forskjellige kategorier har fått store tilhengerskarer. Mye foregår i sanntid. Og det har ført med seg meningsutvekslinger på godt og vondt i en målestokk som ikke var til å fatte før den digitale epoken kom.
Jonas Benyoub hører til denne generasjonen. Han betegnes som pop-og rapartist og har anerkjennelse fra en stor, ungdommelig tilhengerskare i sitt felt. I den omdiskuterte artikkelen i papiravisen Aftenposten betegner ha seg selv som en ung norsk kunstner, og i Dagsrevyen betegner han seg som samtidig 100% norsk og 100% marokkansk.
I artikkelen kommer han med kritikk av hvordan en viktig del av den gamle norske kulturarven er blitt hedret med veggplass i Teatercafeen der portrettene henger og fortrenger et mangfold av utenlandske minoriteter som ligner på ham selv. På vegger der han mener at han selv burde kunne henge, gjerne med et smil rundt munnen. I samme slengen tar han oss med gjennom norske byer som er preget av minnesmerker over kun hvite norske menn fra forrige århundrede. Samtidig fremstiller han seg som tolerant i det han selvsagt både elsker og beundrer de “flotte portrettene” av de norske kulturpersonene som henger på kafeen.
Det han egentlig gjør, er det Rolness påpeker, å bruke en slags rasistisk argumentasjon til å kritisere at det har vært for mange hvithudede norske kulturpersonligheter gjennom tidene. Og at vi som er etnisk norske burde skamme oss over det.
Denne ugreie artikkelen er utgitt i en stor og noenlunde seriøs avis, men kan heldigvis imøtegås på en grundig måte slik Rolness har gjort. Imøtegåelsen når sannsynligvis og dessverre ikke frem til mange av de unge i vår digitale tid som har stort fokus på sosiale medier av en annen karakter. All ære til Rolness som blant annet avdekker en mangel på godt norsk skamvett slik det fremkommer i Aftenpostens artikkel.
For sure, this is a deep topic! It’s important to highlight all voices in our history. Here’s to more diverse stories making it to the spotlight