Hvor mye må du løftes fram, og hvor mye må vi hvite skamme oss, før du blir fornøyd?

Når woke møter veggen på Theatercafeen. Og ekskluderer jødene.

Faksimile fra Aftenposten, 25. april.

Trodde du woke var død? Eller trodde du at woke aldri kom til Norge? Uansett tok du feil. I dag har Aftenposten en kronikk over halvannen side med tittelen «Alle ansiktene på veggen er hvite».

Det handler om de berømte portrettene på veggene i Theatercafeen. 87 stykker. Gjennom 100 år. Fra Edvard Munch til Pia Tjelta. Bare ni er nålevende. Se hele listen her.

«Kriteriene for å bli valgt er», ifølge vertskapet, «at personen må være en stamgjest ved Theatercaféen eller Hotel Continental, og være en kunstner/kulturpersonlighet.»

Og her kommer bomben: Hverken blant de levende eller døde finner du noen med pakistansk, somalisk eller syrisk bakgrunn.

Et gjenkjennelig mønster

Er dette dette fraværet av minoritetspersoner overraskende? Ja, hvis du er svak i matte og norsk historie. Som en sier i Aftenpostens kommentarfelt: “De fleste menneskene på veggen hadde en karriere som begynte før 1980. Det fantes omtrent ikke innvandrere/ ikke-hvite i Norge før 1980.”

Er utvalget på portrettveggen i en privateid kafé et problem? Kanskje, hvis du har fått ideen om at etnisk representasjon er helt avgjørende, og at urett finnes absolutt overalt.

Er dette en viktig sak? Tydeligvis, siden den slås stort opp i Norges største papiravis. Akkurat slik norske medier ble tapetsert med slike saker i etter George Floyds død, i perioden 2020-21. Kronikkforfatter Jonas Benyoub (31), ellers kjent som artist (rapper) og skuespiller, henviser nettopp til denne perioden:

I kjølvannet av Black Lives Matter-protestene i 2020 ble det igjen tydelig at det er mange grupper som aldri har fått noen plass i det visuelle bildet av hvem vi som samfunn løfter frem. Det handler ikke bare om hvem som har fått statue eller portrett, men også om hvem som systematisk ikke har det.

Dette er en stående anklage. Vi kommer til å fortsette å få slike saker. Fordi vår kultur har legning for skam og selvpisking. Fordi denne øvelsen gir en følelse moralsk godhet. Og fordi få tør si hva de tenker og mener om den, av frykt for å bli stemplet som noe de ikke er.

Her er mønsteret vi snart må lære oss å gjenkjenne i slike mediesaker:

1. Man kommer med en konkret anklage om diskriminering som er så urimelig og historieløs at man må antrenge seg for ikke å le.

2. Man skaper et feilaktig inntrykk å leve i samfunn som ikke feirer mangfold og ikke anerkjenner flerkulturelle utøvere.

3. Man lager seg en identitet som undertrykt, og tildekker hvordan en selv og andre minoritetspersoner er blitt løftet fram av det samme samfunnet som man kritiserer.

4. Man skaper bilde av at «folk som oss» har dårligere sjanser til å nå fram, og demotiverer dermed andre minoritetpersoner.

5. Og - noe som alt for sjelden blir gjort noe poeng av: Man gir inntrykk av at minoritetspersoner ikke kan ha helter med annen hudfarge enn en selv.

Hvite vegger som skurrer

Jeg reagerte på dagens kronikk, fordi jeg har sett Benyoub på Theatercafeen før. 1. mars var han en lørdagsgjest på Dagsrevyen, og kalte seg «100 prosent norsk, 100 prosent marokkansk». Reportasjen startet nettopp ved portrettveggen på kafeen, før den endte i middag samme sted, sammen med hans norske og hvite mor, som syntes stunden var «veldig koselig». Slik så det ut på NRKs nettsider:

Men i dagens Aftenposten er både mora og kosen borte. Nå er det farsarven og fremmedfølelsen som gjelder. Her noen sitater:

Det føles litt underlig for en ung norsk kunstner med marokkanske røtter å sitte her og beundre portrettene, men ikke finne noen som ligner litt på meg selv eller mine egne helter.

Mens jeg nyter atmosfæren, merker jeg også noe som skurrer. Veggene er hvite.

Symboler har makt. Hvem som får henge på veggen, signaliserer hvem vi som samfunn anerkjenner og feirer.

Veggene her inne (...) forteller en historie der mangfoldet glimrer med sitt fravær.

Veggene speiler ikke den sammensatte virkeligheten vi lever i.

Her inne føles det (...) ganske fastfrosset.

Han nevnte på Dagsrevyen at det ikke var én utlending på veggen, men han tok det som en positiv utfordring, og sa med glimt i øyet at det var en fin plass til han der. Ikke et ord om at portrettene var et symbol på noe negativt eller gav han dårlige følelser.

Få minoritetspersoner før i tiden

Så hva har skjedd på to måneder? Har Jonas Benyoub gått på bevisstgjøringskurs hos Antirasistisk senter ? Han han begynt å vanke med Thomas Talawa Prestø eller Camara Lundestad Joof eller noen av de andre kunstner-aktivistene som satte tonen i debatten rundt 2020?

Han har i alle fall fått en identitet som «svart». Eller melanrik. For nå kan han ikke identifisere seg med helter som er hvite i huden. Og ser verden gjennom identitetspolitikkens optikk. Veggen på Theatercafeen er uttrykk for makt, ekskludering og nedvurdering generelt i det norske samfunnet, både før og nå. Og akkurat som i woke-perioden refererer han til statuene og bystene i parker, gater og på bygninger som bare viser hvite menn.

Men - skjønner han ikke at historiske artefakter er preget av nettopp historien, og vanskelig kan være oppdatert på en ny virkelighet eller nye normer? Jo, han er så vidt inne på det:

Jeg tror ikke Theatercaféen bevisst har utelatt noen; kriteriene for å få portrett her handler om å være stamgjest og utmerke seg i kulturlivet. Historisk sett var det kanskje ikke så mange med minoritetsbakgrunn som oppfylte begge disse kriteriene – delvis fordi samfunnet ikke ga så mange slike muligheter.

Eller rettere sagt, det var ikke så mange med minoritetsbakgrunn i Norge.

Og skal du har markert deg som kunstner og kulturpersonlighet, må du ha levd en stund. Maria Bonnevie, den siste som ble hengt på veggen, var 50 da hun fikk æren. Benyoub skriver at «unge med røtter i Asia, Afrika, Midtøsten og andre deler av verden står nå på norske scener, topper bestselgerlistene og vinner priser». Så derfor burde noen av dem få plass i ramme på veggen. «Det handler om å gi plass til nye stemmer i tillegg til de etablerte».

Joda, men da må de kanskje selv begynne å vanke på Theaterkafeen først. Selv ikke på østkantens kafeer henger man opp bilder av stamgjester man aldri ser.

Alle kulturhelter er hvite?

Men vent nå litt. Hvis det er slik at norsk kultur og liv nå rommer mange sterke profiler med flerkulturell bakgrunn, betyr ikke at de har fått plass – der det gjelder? At samfunnet nettopp feirer og anerkjenner dem?

For bare å ta han selv. Benyoub har turnert med Karpe, og vunnet Spellemannspris og P3 Gull. Han er med i TV-serien «Flus» og fikk hovedrollen i teaterstykket «Da vi var yngre» på Det Norske Teateret – uten å ha skuespillerutdannelse. Han ble med i «Hver gang vi møtes» og «fikk vist seg fram for hele Norge», som det het på Dagsrevyen. Der fikk vi også vite at: «Alle vil ha en bit av ham. Nå skinner sola på Jonas fra Ellingsrud.»

Likevel vil Jonas ha oss til å tro at han - og folk som han - lever i skyggen av Wenche Foss og Erik Bye.

Å ikke bli portrettert i en tradisjonsrik jugendstilskafé i sentrum der ingen av vennene eller fansen hans vanker, veier tydeligvis tyngre enn å bli portrettert på Lørdagsrevyen, ha flere hundre tusen lyttere på Spotify, eller å opptre på Rådhusplassen. Det er som om alle medier, scener og plattformer utenom Theatercafeen ikke eksisterer. I en så trang linse blir verden så visst ensartet:

Hvis absolutt alle portrettene vi løfter frem som kulturhelter, tilhører én og samme demografi, kan det – selv helt utilsiktet – sende signaler om at «de som ser slik ut» er de som hører hjemme i historien. Og da blir terskelen litt høyere for oss andre som kommer etter.

Nei, hvis du selv sender et signal om det er vanskelig å bli kulturhelt i Norge uten å være hvit og helst død, så gir du inntrykk av at terskelen er mye høyere enn den faktisk er, og gir færre av «dine egne» lyst til å satse på en kunstnerkarriere.

Du sender også et signal til majoritetssamfunnet om at uansett hvor mye vi løfter fram talentfulle, dyktige og sjarmerende minoritetspersoner, som vil noen av dem greie å trekke fram et «blendahvitt» hjørne i samfunnet som vi skal skamme oss over.

Jødene teller ikke

Så derfor blir søkte medieoppslag om portrettvegger likevel interessante. Ikke fordi de sier noe vi må ta på alvor. Men fordi de er et symptom på en intellektuell og moralsk kortsluting, og virker mot sin hensikt.

Kronikker av denne typen gjør oss ikke mer «våken» (som var det opprinnelige poenget med woke), de gjør oss sløvere, og gir oss tunnelsyn. De fremmer ikke mangfold, men bidrar til å forsterke spenninger og splittelse. Og i stedet for å bekjempe rasisme, fremmer de rasetenkning. I verste fall gir de vann på mølla til krefter som helst skulle sett at hele samfunnet var hvitt.

Og her er den siste ironien: Artisten og skuespilleren som i dag får bred og prominent spalteplass for han kaller sitt «vennlige innspill» om noe som ligner rasisme i kulturlivet, ekskluderer selv minoritetspersoner på Theaterkafeen.

Robert Levin og Pedro (Salo Grenning).

For der henger tegninger av den berømte pianisten og musikkpedagogen Robert Levin og VGs legendariske karikaturtegner Pedro (Salo Grenning). Begge ble født i Norge, av jødiske foreldre fra henholdsvis Russland/Litauen og Øst-Preussen (nå nordøstlige Polen). De har altså en mer «ekte» minoritetsbakgrunn enn Benyoub, som er halvt norsk, men bruker uttrykk som «bror» og «inshallah».

Men slik er det gjerne på inkluderingsfeltet: Jøder har ikke såkalt synlig minoritetsbakgrunn, og faller dermed utenfor, selv i flerkulturell kontekst. Og i woke-ideologien er jøder rett og slett hvite – i verste moralske og politiske forstand: De er en del av makten og undertrykkerne.

Ikke rart sånne folk faller igjennom som forbilder på kafévegger.