Pride-overgriperne ble «trans» ett år før lovbruddene, og har ikke skiftet juridisk kjønn

Retten og pressen spurte om de ville bli omtalt som kvinne eller mann. Og fikk to ulike svar. Begge ble etterfulgt.

Kan man være «mann» i folkeregisteret, «kvinne» i rettssalen, «mann» i media - og så «kvinne» i fengsel? Så klart. Alt er mulig i et alvorlig kjønnsforvirret samfunn.

For å rekapitulere: Under Pride-helgen i Bergen i fjor begikk to transkvinner gjentatte, grove seksuelle overgrep mot en jente på 14 etter å ha skjenket henne full. Og den eldste av dem voldtok jenta allerede da hun var tolv år.

Jenta hadde i begge tilfellene rømt fra en barnevernsinstitusjon. Hun var avmagret av spiseforstyrrelser, hadde arr etter selvskading, og manglet penger, mobil og ID.

Aldersforskjellen mellom overgriperne og offeret er henholdsvis 29 og 21 år. Noen av handlingene de utsatte henne for, er for grove og krenkende til å gjengi her.

Transkvinnene ble dømt til fengsel i henholdsvis 5 år og 9 måneder, og 1 år og 6 måneder. Dommen er ennå ikke rettskraftig, men ifølge retten kan overgriperne havne i kvinnefengsel.

Da jeg skrev om denne saken forleden, fikk jeg endel sjokk og vantro-reaksjoner.

«Dette er noe av groveste jeg har lest på en stund», skrev Mahmoud Farahmand, stortingsrepresentant for Høyre, på min Facebook-vegg:

Det absurde er at to biologiske menn som har begått voldtekt mot en mindreårig jente i nærmest forsvarsløs tilstand skal sone sin voldtektsdom i kvinnefengsel. Det er uforsvarlig, og bidrar til å skape mistillit til staten.

Like under spør Kjersti Thorbjørnsrud, medieviter/forsker ved ISF – Institutt for samfunnsforskning, og tidligere nestleder i Kringkastingsrådet:

Når skal den etablerte pressen kjenne sin besøkelsestid, og opplyse og granske denne type saker? «Publikums berettigede behov for informasjon», burde veie tungt her, skulle man tro.

Det skulle man tro. Og den nye informasjonen jeg nå har fått, gjør saken både annerledes og verre enn jeg trodde.

Mange har pekt på lovendringen i 2016, da Norge som et av de første landene i verden, innførte retten til å skifte juridisk kjønn.

Men i denne saken mangler det rettslige grunnlaget for å si om de tiltalte er menn eller kvinner. Alt som står igjen er muntlig, situasjonsbestemt selvidentifisering.

Viktige institusjoner i samfunnet ser ut til å akseptere en persons kjønn ene og alene basert på vedkommendes ønske. Selv når det er snakk om personer som har brukt sitt mannlige kjønnsorgan til å begå overgrep. Selv når deres foretrukne kjønn skifter etter hva som tjener dem selv, i rettsprosessen og etterpå. Man spør seg:

Skal voldtektsmenn få lov til å definere og endre sitt kjønn som de vil, for å slippe billigst mulig unna?

Fritt valg av kjønn i rettssalen

«Han hadde gjentatte vaginale samleier...», kan vi lese i tiltalen. Om en person som kaller seg Desiree (jeg bruker fiktive navn, som ligner de originale).

Senere i dommen leser vi om samme person: «hun var øm etter den tidligere seksuelle omgangen». Og om hennes partner in crime, Enya, får vi vite at «hun mistet ereksjonen».

Påtalemyndigheten, i dette tilfelle Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembete, bruker altså pronomenet «han» om tiltalte. Mens Hordaland tingrett bruker «hun». Og viser til at de «er transpersoner og identifiserer seg som kvinner».

Jeg antok at retten siktet til deres juridiske kjønn. Men hva la påtalemyndigheten til grunn da de omtale dem som menn? Biologisk kjønn? Det ville jo i så fall være oppsiktsvekkende vitenskapelig korrekt.

Jeg skrev en mail til påtalemyndighetens representant i saken, politiadvokat Nina Skipevåg Andreassen. Hun svarte:

Påtalemyndigheten [har] ved utferdigelsen av tiltalebeslutningen forholdt seg til det kjønn som har vært registrert i politiets systemer, noe som også samsvarer med de opplysningene som er registrert i folkeregisteret.

I Norge er juridisk kjønn det kjønnet en person er registrert med i folkeregisteret.

Desiree og Enya har følgelig ikke skiftet juridisk kjønn.

Dette bekreftes av Rianne Vogels, som var til stede under sluttinnleggene i rettsaken - og har snakket med andre som fulgte hele rettssaken. Vogels selv har vært i retten etter å ha fått sparken av sin arbeidsgiver for å ytre seg i transdebatten (og vant saken).

Hun forteller at dommeren tidlig første rettsdag spurte de tiltalte hvilket pronomen de ønsket, og at dette ble tatt til følge. Uten at det ble problematisert av verken dommer, aktor, eller bistandsadvokat.

De tiltalte ble omtalt som hun/henne og med kvinnenavn, ofte fornavn, av forsvarerne. Noen ganger blingset de og sa også disse "han". Aktor, bistandsadvokat og dommer holdt seg stort sett til "tiltalte" og etternavn, men brukte også både hun og han. Det kom frem i retten at de to tiltalte, som ønsket å bli omtalt som kvinne, ikke har endret juridisk kjønn. En av dem sa at han ikke hadde endret kjønn på papiret fordi han mangler ID.

Hva slags kjønnsuttrykk brukte de tiltalte i rettssalen?

En av de tiltalte [Desiree] stilte opp i retten i et antrekk som jeg tolket som seksualisert og samtidig barnlig. Parykk, caps med katteører, store "cat-eye" solbriller, skyhøye hæler, trangt skjørt, lilla strømper, en bluse med en type blondekrage som man oftest ser hos små jenter. Og en veske med hodeskalle på.

Den andre stilte i fløyel, neglelakk og dameveske.

Spilte på status som transperson

Desiree skriver på en nettside for sadomasochisme, kink og fetisj, at hun kom ut som «trans» i februar 2021. (November 2022 voldtok «hun» jenta på 12.) Enya skriver at hun kom ut som «trans girl» i juni 2023. (I juni 2024 deltok «hun» sammen med Desiree i overgrepene mot den samme jenta.)

Det gikk altså bare ett år fra de skiftet kjønnsidentitet til de begikk den første seksualforbrytelsen mot jenta.

Jeg forsøker ikke å antyde noen årsakssammenheng. Men vi snakker om menn som i godt moden alder plutselig antar et kvinnelig kjønnsuttrykk, uten hormonbehandling, uten kirurgisk inngrep, uten å skifte juridisk kjønn. Og som kort tid senere bruker sitt mannlige kjønnsorgan mot en svært sårbar mindreårig jente.

Tiltalte i en straffesak har generelt alt å vinne på å framstå som kvinner i retten. Forskning viser at kvinner blir dømt mildere enn menn for samme forbrytelse. Og så kommer statusen som transperson i tillegg.

Ifølge Vogel trakk begge forsvarsadvokatene fram at de tiltalte var blitt utstengt fra transmiljøet, på grunn av identifisering i alternative medier. De argumenterte for at soningsforholdene er ekstra belastende for transpersoner. En av advokatene trakk også fram at transpersoner generelt er en sårbar og utsatt gruppe i Norge, og viste til terror mot Pride og skeive.

Retten avviste poengene om medieomtale og soning i dommen, og det er ingenting som tyder på at trans-statusen har hatt følge for straffeutmåling i denne saken. Men prinsipielt blir man jo litt i stuss:

Hvorfor skal en domstol spørre tiltalte om hva slags kjønn de foretrekker? Og så akseptere et svar uten biologisk eller juridisk grunnlag? Hvis kjønnet kan bidra til å påvirke en rettslig vurdering?

Og hva med hensynet til offeret, som blir nødt til å høre og lese at hun er blitt voldtatt og misbrukt av to kvinner – som tilfeldigvis hadde penis?

Når media toner ned eller ser bort

Like betenkelig var noe annet som skjedde under rettssaken. Vogels forteller:

Ifølge de som var der under hele rettsgangen, gikk journalister fra BT [Bergens Tidende] og BA [Bergensavisen] bort til forsvarsadvokatene for å spørre hvordan de tiltalte ønsket å bli omtalt i media. Forsvarsadvokaten konfererte med klientene, og informerte deretter at de ønsket å bli omtalt som menn i media.

Og vet dere hva? Pressen tok hensyn til ønsket. Hurra for den selvstendige og kritiske journalistikken.

En mannlig venn av transparet hadde vært til stede, og kysset og sjenket jenta, uten å delta de grove overgrepene. Han ble også dømt, men bare til 60 dagers fengsel.

Dermed skrev BA, BT og TV2 at tre menn var blitt dømt for seksuallovbrudd mot en mindreårig jente. Det samme gjorde NRK og Dagbladet - i notisformat.

Saken var redusert til «vanlig» sedelighetssak der menn forgriper seg på jenter eller kvinner. Leserne fikk ikke vite noe om det som gjør saken spesiell eller kontroversiell. Sprengstoffet var gjemt bort. Hvorfor?

Jeg kontaktet BA, som har skrevet mest om saken, og spurte:

Hvorfor nevnes det ikke noe sted at de to som faktisk utførte de seksuelle overgrepene er transkvinner? Er ikke det å tilsløre virkeligheten for leserne?»

Redaktør Rune Ulvik svarte:

Vi er forsiktige med identifiserende detaljer i sedelighetssaker og spesielt før det foreligger rettskraftig dom. Vi har jo som du har sett dekket saken siden dens innledning, og tok våre beslutninger om detaljnivå basert på tiltalen og første rettsdag.

Det var ingen god forklaring på hvorfor avisen – stikk i strid med ønskene fra første rettsdag - valgte å omtale alle tre som «menn».

Jeg tror vi aner svaret: Man vil ikke stigmatisere transpersoner. Slik man heller ikke vil opplyse om etnisk identitet eller landbakgrunn på ikke-vestlige gjerningsmenn i mer vanlige kriminalsaker.

Så kommer opplysningene likevel ut alternative medier. Noe som ytterligere svekker tilliten til «mainstream media».

Man kan også miste tillit til medier som unnlater å skrive om oppsiktsvekkende nyhetssaker med stort debattpotensiale. VG og Aftenposten har ikke omtalt overgrepssaken fra Bergen overhodet.

Men det finnes unntak, også blant de mer stuerene mediene. «Transkvinne dømt for overgrep mot jente», meldte den kristne avisen Dagen. Nettavisen fulgte opp. Og Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk skrev en kommentar (gjengitt i Nettavisen) om det han kalte en misforstått, latterlig og farlige trans-toleranse. Han spurte:

Hva blir konsekvensene av at det norske lovverket har gjort kjønn til en følelsessak og ikke et biologisk faktum? Hva skjer når man kutter forbindelsen mellom biologi og kjønn? Når staten gjør egenidentifisering til det viktigste kriteriet for å fastslå om en person er kvinne eller mann?

Gode spørsmål. Og man kan si det sterkere: Hva når egenidentifisering er det eneste som avgjør om du er mann eller kvinne? Når du ikke engang trenger noe juridisk kjønn - eller ID overhodet? Og du kan endre kjønnet som det passer deg? For:

Disse overgriperne ville være kvinner i retten. Fordi det gavnet deres sak.

Og så ville de være menn i media. For da ble det ikke noe sak. (Eller bare en sak blant mange andre.)

Når sunn fornuft blir transfobi

Men saken peker på større problemer. Og ikke bare fordi retten og media villeder folk – hver på sin måte. Men fordi soningsspørsmålet avslører hvor langt hinsides fornuftsgrensen transbevegelsen har greid å trekke stat og samfunn.

De færreste har fått med seg at menn faktisk soner i norske kvinnefengsler. Eller at sånt en gang er mulig.

Det er Kriminalomsorgen som har ansvar for soningen. De har laget retningslinjer i samråd med blant annet – og selvfølgelig – Foreningen FRI. Hovedregelen er man blir plassert i fengsel på basis av juridisk kjønn. Men:

I tilfeller hvor siktede/domfelte har endret juridisk kjønn, kan det gjøres unntak fra hovedregelen, dersom det kan være fare for dennes eller øvrig innsattes sikkerhet, eller en slik plassering fremstår som åpenbart uheldig.

Nå har både Nettavisen og NRK (nettopp, mens jeg skriver dette!) publisert artikler om soningen av transkvinnene i Bergen. Uten å ha fått med seg at de ikke har skiftet juridisk kjønn.

Følgelig skal de to i utgangspunktet i mannsfengsel. Der de ikke utgjør noen sikkerhetsrisiko for andre, men kan selv blir utsatt for fare. Da er det helt åpent om unntaksregelen kommer til anvendelse:

Dersom innsattes kjønnsidentitet og/eller kjønnsuttrykk ikke samsvarer med juridisk kjønn, kan det etter en individuell helhetsvurdering gjøres unntak fra hovedregelen.

Muligheten er dermed fortsatt til stede for at de to havner i kvinnefengsel. Noe som i NRK-saken opprører Peter Christian Frølich (H) og Sylvi Listhaug. Dette får forutsigelig respons fra den venstreorienterte jusprofessoren Mads Andenæs, som ikke bekymrer seg for at transkvinner kan være noe problem i kvinnefengsel:

Slike uttalar [sic] er ei gåvepakke for transfobi og populisme. Det å spela på frykt er ein kjent politisk teknikk, som piskar opp stemninga og skaper frykt.

Sånn går nu dagan i polariseringens tid.

Tre heltinner

Til slutt må historiens eneste lyspunkt nevnes. Vi kan takke tre årvåkne og modige jenter for at det ble noen sak. De var på vei i buss fra Bergen, så at noen tuklet med en svært ung og beruset jente, ringte politiet, begynte å filme, fulgte etter gruppen, fant dem i en leilighet i hus, og stilte kritiske spørsmål, da politiet kom og tok over. Jentene burde få en tapperhetsmedalje.

Men også denne bihistorien har en bismak. For det jentene reagerte på, var at en mann (venn til Desiree) kysset og befølte jenta på bussen. Da skjønte de dette kunne bli farlig.

Men hadde de reagert om en eller to voksne transkvinner ble intim med en svært ung jente på bussen hjem fra Pridefestivalen? Det er ikke like sikkert. Og da hadde kanskje ikke saken blitt avslørt overhodet. Overgriperne hadde fått holde på, med et enda mer tragisk utfall på historien.

Og dessverre: Hva finner man ut om man googler navnet på offeret? Hun ble meldt savnet fra barnevernsinstitusjonen igjen i år. Og skal visstnok være funnet.

Men noen av de mest sårbare blant oss utsetter stadig seg selv for stor risiko, uten at samfunnet greier å beskytte dem.

Og faren de møter, kan iblant være ulver i kvinneklær. Som beskyttes av samfunnet.