Størst av alt er skamløsheten

NRK-serien om Sophie Elise viser to tragedier – én om kjønn, én om klasse.

Skjermbilde fra “Rekviem for Selina”, NRK.

“Alle bør se «Rekviem for Selina»”, skrev Therese Sollien i Aftenposten i går. Jeg er enig. Dramaserien bygd på historien om Norges mest berømte og beryktede nettpersonlighet, kunne ha blitt riktig så klein. I stedet er den, med Sophies Elises egne ord, blitt mørk og «føkka» – og ganske morsom. Slik hun liker det.

Folk skal ha besvimt av brystkirurgiscenen. Men jeg synes en mindre eksplisitt scene er den aller tristeste:

Selina – som på dette tidspunktet har omskapt seg til den suksessrike og glamorøse Celina Isabelle – har en ufrivillig hjemme-alene-fest i leiligheten i Oslo. Den ligner en hotellsuite - stilig, upersonlig og farveløs. Her er ingenting som kan ta oppmerksomheten bort fra hun som lever av oppmerksomhet.

Og nå fester hun ved å jobbe. Hun snorter kokain, drikker champagne rett fra flasken, kler av seg, til bare det røde, erotiske undertøyet og pornopumps. Og så tar hun selfie. Etter selfie. Etter selfie. Med det kåte blikket hun lærte av fotografen i mannebladet. Og den gjennomopererte, sminkede kroppen i forskjellige positurer og posisjoner, på sengen, i stolen, på gulvet. Alt i en manisk, besatt sinnsstemning, med stivt smil og ukontrollert latter.

Det er en narsissistisk ballett. Et avslørende portrett av en person som tar selvbilder i mangel på selvbilde. Og vanlige, sosiale bånd. Vi skjønner at uansett hvor mange visninger, følgere og hjerte-emoijer denne unge kvinnen får, vil det aldri bli nok til å fylle tomheten eller kurere ensomheten.