Hvor mange selvforsørgede innvandrere er det plass til i en tabell?
Spør Tonje Brenna og SSB, som serverer oss tall ingen kan tro på.
I 2018 gjorde jeg to artige oppdagelser om Statistisk sentralbyrå og deres tall om sysselsetting blant innvandrere:
SSB definerer sysselsatte som personer som jobber minst én time i uka. Det er 2,6 prosent av en vanlig norsk arbeidsuke.
Og kritiserer du måten SSB lager og presenterer sysselsettingsstatistikk på, blir du forsøkt satt på plass av seksjonssjefer som ikke kan regne.
Det ble en lang og heftig debatt mellom meg og SSB-ansatte på stadig høyere nivå. (Se hele tidslinjen her). Jeg talte i alt 23 innlegg. To daværende ministere – Anniken Haugli og Jan Tore Sanner – skrev hvert sitt. Fredrik Solvang inviterte SSB-direktør Geir Axelsen og meg til duell på Debatten.
Hvem vant? Jeg tror resultatet ble «uavgjort». Men Axelsen lovet at byrået skulle lage mer tilgjengelige og utfyllende tall for hvor mye innvandrere jobber.
Jeg har lenge tenkt på å ta opp tråden igjen, og sjekke om SBB faktisk har endret praksis. Men før jeg kommer så langt, dukker det opp en ny sak som er som et ekko av den gamle.
Nok en gang blir vi presentert for overdrevet positive tall om innvandreres integrering. Nok en gang baseres tallene på kriterier som ikke er av denne verden.
SSBs sysselsettingstall forteller lite om det vi er mest interessert i: Hvor mange innvandrere greier å forsørge seg selv? Denne mangelen var ille nok. Men nå har byrået faktisk greid å lage en definisjon av selvforsørging som er enda rausere enn sysselsettingsdefinisjonen. Det nærmer seg magisk statistikk.
For hør bare: Blant innvandrere er 8 av 10 selvforsørget. Mens bare 2 av 3 er sysselsatt.
Blant ikke-innvandrere er nesten 9 av 10 av selvforsørget. Men bare 8 av 10 er sysselsatt.
Er det mulig? Javisst. Selvforsørgingstallene kommer fra Norges fremste, uavhengige statistikkleverandør, på bestilling fra landets øverste politiske ansvarlige for området: Arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna.
Pressen formidler tallene ukritisk som en gladsak. Og gjør narr av FrP-politikeren som opprinnelig ba om statistikken, men nå stiller spørsmål ved den.
Og flinke folk som burde vite bedre, som Sylo Taraku, tar tallene for god fisk, og som bevis på at Norges har lykkes med integreringen.
Skal vi feire gledelige tall med høyst uklar forankring i virkelige forhold?
Skal vi bruke definisjoner som ikke svarer til vanlige folks forestillinger om hva det vil si å tjene til livets opphold og ikke være til byrde for andre?
Nei, vi bør heller prøve å finne ut hva som har gått galt her. Hvordan kan man regne folk som selvforsørget, uten at de tjener en krone selv?
Slik omdefinerer man et spørsmål
Det hele startet 11. juni med et skriftlig spørsmål i Stortinget fra Erlend Wiborg, representant for FrP og leder av Stortingets arbeids- og sosialkomité, rettet til Tonje Brenna. Det lød slik:
Hvor stor andel av flyktninger og innvandrere i Norge er selvforsørgende?
Og Wiborg la til:
Ønsker en tabellarisk fremstilling fordelt på antall år bosatt i Norge, landbakgrunn/område og oppholdsårsak, eksempelvis flyktning, familieetablering, arbeidsinnvandring osv. Med selvforsørgende menes at en lever av egen arbeidsinntekt.
En uke senere kom svaret fra statsråden. Hun gjenga spørsmålet og noterte at Wiborg «presiserer at han med selvforsørgende mener at man lever av egen arbeidsinntekt». Så følger dette:
For å svare på spørsmålet har jeg innhentet statistikk fra SSB. SSB har operasjonalisert «selvforsørgende» som personer i en husholdning hvor hovedinntektstaker i husholdningen har en yrkesinntekt over to ganger folketrygdens grunnbeløp og høyere yrkesinntekt enn samlet skattepliktig trygd og pensjon regnet som selvforsørgende i statistikkmaterialet.
Som den oppmerksomme leser har registrert: Departementet tar seg ikke tid til språkvask.1
Men verre er det at Brenna nettopp ser bort fra Wiborgs presisering. Og lar SSB – som ikke har noen offisiell definisjon av «selvforsørget» - tolke begrepet slik at det også innbefatter personer som lever av andres arbeidsinntekt. Nemlig den som tjener mest i husstanden.
Enda mindre mening gir det når inntektsgrensen er satt så lavt at knapt noen person kan leve på dette beløpet alene engang.
Utgangspunktet «to ganger folketrygdens grunnbeløp» - eller 2G - er trolig satt fordi SSB ellers bruker det som grense for å være såkalt «yrkestilknyttet».
Statistikken som Brenna og SSB viser til, er fra 2023. 2G var den gang 256.232 kroner.2
Hvor mye er dette? La oss sammenligne med fattigdomsgrensen. Den er i EU og Norge satt til 60 prosent av medianinntekten. I 2023 lå den på 285.700 kroner. Etter skatt. Da må vi trekke skatt også av det nevnte 2G-beløpet, og havner på 219.100 kroner.
Hvilket vil si at du kunne ligge 66.600 kroner under fattigdomsgrensen, og bli regnet som selvforsørget av SSB og Brenna.
I tillegg kunne de andre i familien – og eventuelt storfamilien – motta ubegrenset med trygd, og likevel bli regnet som selvforsørgende.
Dette er interessant med tanke på store innvandrergrupper med lav sysselsetting blant kvinnene, og mange personer i husstanden. Jeg tror en hovedforsørger i disse gruppene ville blitt overrasket over å få vite at:
Den hjemmeværende kona di er selvforsørget.
Den arbeidsledige sønnen din er selvforsørget.
Den uføretrygdede onkelen din er selvforsørget.
Og så videre. Så lenge de deler bolig med deg.
SSB har altså laget en terskel som nesten alle kan hoppe over.
Enda en djevel i detaljene
Tallene blir deretter:
79 prosent av alle innvandrere er selvforsørget. Det samme er 57 prosent blant flyktningene. Samt 65 prosent av flyktningene fra Asia og 68 prosent av flyktningene fra Afrika.
Dette er overraskende høye andeler, siden mange av flyktningene fortsatt var i introduksjonsprogrammet, og ikke jobbet. Ser vi på de med botid mellom 6 og 9 år, og skiller på landbakgrunn, er tallene enda mer positive:
Norden: 86 prosent er selvforsørget
Vest-Europa utenom Norden og Tyrkia: 90 prosent
EU-land i Øst-Europa: 88 prosent
Nord-Amerika: 92 prosent
Afrika: 80 prosent
Asia med Tyrkia: 76 prosent
Forskjellen i selvforsørgingsgrad mellom innvandrere fra Afrika og fra Norden med en viss botid er altså på 6 prosentpoeng.
Er det noen som tror på slike tall? De har ingen støtte i annen statistikk eller forskning. For eksempel er forskjellen i sysselsettingsgrad mellom innvandrere fra Afrika og Norden langt høyere: 62 prosent mot 80 prosent.
I tillegg er det en annen djevel i detaljene. Som det framgår av sitatet fra Brenna stiller SSB som tilleggskriterium at du må ha lavere samlet trygd og pensjon enn yrkesinntekt for å regnes som selvforsørget. Vel og bra. Men dette gjelder bare skattepliktig trygd og pensjon.
Hva betyr dette? Vi kan se bort fra alderspensjon, fordi statistikken bare omfatter aldersgruppen 20 til 61 år. Men uføretrygd er for eksempel skattepliktig. Mens barnetrygd, bostøtte og sosialhjelp ikke er det. Noe som er høyst relevant. For sosialhjelpen til innvandrere har økt kraftig de senere årene. I 2023 mottok utenlandsfødte 69 prosent av all sosialhjelp. Eller 6,7 av 9,7 milliarder.
En SSB-statistikk fra 2021 om inntekt for husholdninger med kvoteflyktninger, viser nettopp at flere av disse gruppene får mer i overføringer fra staten enn de får gjennom eget arbeid. Dette gjelder blant annet flyktninger fra Syria, Somalia, Sudan og Kongo.
Men tar man bare hensyn til skattepliktige overføringer, så blir yrkesinntekten til alle disse gruppene (bortsett fra syrerne) større enn overføringene de mottar. Dermed ville de blitt regnet som selvforsørget med den nye definisjonen til SSB og Brenna.
Dette er statistikk etter prinsippet «Alle skal med». Den tar oppmerksomheten bort fra at mange husholdninger med ikke-vestlig bakgrunn har overføringer som hovedinntektskilde, og betaler langt mindre i skatt enn de får i overføringer.
Og den statsfinansielle belastningen av asylinnvandringen, vel kjent gjennom tidligere SSB-tall formidlet av to Brochmann-utvalg, blir som et fjernt minne.
For nå skal juble over at 8 av 10 innvandrere er selvforsørget. Og presse og eksperter fungerer som heiagjeng.
Ikke still spørsmål ved oppløftende tall
Det var Klassekampen som presenterte disse tallene over halvannen side går. Med denne ingressen:
Erlend Wiborg (Frp) ville vite hvor mange flyktninger og innvandrere som er selvforsørget. Svaret han fikk fra regjeringen, likte han ikke.
Underforstått: FrP vil ha dårligst mulige tall om innvandring. Noe Sofia Rana fra partiet Rødt gjorde et poeng av på Facebook i går:
Man kan diskutere hvem som er fordomsfull her. Det Wiborg kritiserte i Klassekampen, var at definisjonen var endret fra hans spørsmål. Han trodde ikke selvforsørgelsesgraden ville blitt så høy dersom man hadde sett på alle inntektene i en husholdning, og ikke bare hovedinntektsstaker:
- Yrkesandelen blant innvandrerkvinner er ekstremt lav. Blant norske kvinner er den høy. Hvis de har utelatt halvparten av befolkningen, så blir disse tallene misvisende.
Rådgiver i Tankesmien Agenda, Sylo Taraku, “likte” derimot tallene i Klassekampen, og gav ros til eget parti og regjering:
– Dette er oppløftende tall. Det viser at vår integreringsstrategi fungerer (...) Jeg har sett så mange tall gjennom så mange år, og har aldri sett så gode tall som dette. Norge lykkes mye bedre enn for eksempel Sverige. Nå blir utfordringen å bygge videre på det som fungerer bra.
Aldri sett så gode tall, nei. Fordi SSB aldri før har brukt en så vid definisjon av sysselesetting. I 2016 publiserte byrået en rapport om flyktninger som viste at 6 av 10 menn var selvforsørget etter 8 år. Men deretter gikk andelen ned. Blant kvinnene var 35 prosent selvforsørget etter 8 år, så gikk det ned for de også. Denne statistikken var basert på individer, og en langt høyere inntektsgrense.
Likevel tok Taraku ingen forbehold om grunnlaget for de nye tallene, og avfeide Wiborgs skepsis uten begrunnelse:
- Hvis han ønsker en enda strengere definisjon, så må den også omfatte den øvrige befolkningen (...) Jeg vet ikke hva han forventet, men når svarene er så positive, så håper jeg han er med og feirer dem.
Wiborg svarte som rimelig var, at han ikke vil feire tall som kan være misvisende. Men Sylo hadde enda et positivt poeng på lager:
- I denne sammenhengen er det også viktig å merke seg at innvandrere som er selvforsørget, har Norge ikke investert noe særlig i. Utgifter i begynnelsen av livet til helsehjelp, barnehage og skole er kostnader dekket av en annen stat. For den øvrige befolkningen har staten brukt masse penger på å investere i.
Hva skal man si? For det første kom en betydelig andel av såkalt selvforsørgende innvandrere til Norge i begynnelsen av livet, og har gått på norsk skole, osv. For det andre får de selv i snitt flere barn enn innfødte nordmenn. For det tredje trenger de mer helsehjelp, sosialhjelp, osv. enn andre grupper. For det fjerde betaler de mindre i skatt når de er i arbeid. For det femte går innvandrere tidligere ut av arbeidslivet enn andre, noe Frisch-senteret har vist. Om vi vil vite hva en innvandrer koster samfunnet, må vi ta hensyn til hele livsløpet. I 2013 ble dette slått fast:
«Når en ikke-vestlig innvandrer kommer, påtar den norske stat seg en fremtidig kostnadsforpliktelse som SSB beregner til 4,1 millioner 2012-kroner.»
Dette er fakta som Sylo Taraku kjenner godt som erfaren debattant på innvandringsfeltet, og medlem av Brochmann II-utvalget. Likevel framstår han i Klassekampen som en oppstemt innvandringsoptimist. Det er vanskelig å skjønne at dette er samme mann som i 2016 utgav boka «Innvandringsrealisme», der perspektivene ikke lå så langt unna synet til nettopp FrP.
Et spørsmål om tillit
Dette og mer kunne journalist Åse Brandvold i Klassekampen ha påpekt, om hun var våken og kritisk. I stedet spurte hun Wiborg:
– Innvandrere kommer i jobb uten at vi har hatt store utgifter til for eksempel skole. Kan innvandring lønne seg, Wiborg?
– Det kommer an på hvor de kommer fra. Asyl- og flyktninginnvandring er en stor økonomisk utgift. Det er fastsatt tidligere og hevet over enhver tvil.
Klassekampen brakte altså Sylos irrelevante og svake kritikk videre til Wiborg. I stedet for å bringe videre hans kritikk av statistikken til de ansvarlige - statsråden og SSB.3 Men det kan vi godt gjøre her:
Hvorfor brukte ikke Tonje Brenna og SSB samme utgangspunkt som Wiborg la til grunn for sitt spørsmål i Stortinget, nemlig at dette gjaldt den enkelte innvandrers evne til selvforsørging?
Hvorfor lager man statistikk basert på kriterier som gir liten mening for folk?
Hva tror man det gjør med tilliten når en profilert statsråd (og partinestleder) og hele Norge statistikksentral gir Stortinget og offentligheten feil og forskjønnende informasjon om hvordan det går med integreringen?
Og:
Hvorfor skal vi late som ikke har lært noe som helst om verken innvandring eller innvandringsdebatten siden 2015?
Den andre, lange setningen går i ring. Enten måtte man ha strøket alt som står før «personer». Eller alt som står etter «pensjon».
Dette beløpet er gjennomsnittet for året. Beløpet oppdateres årlig fra 1. mai.
Jeg sier det igjen: pressen er den desidert største leverandøren av feilinformasjon, uten sidestykke.
Her skal pressen være kritisk til ministeren og SSB sine tall, men fungerer som ropert. Hva skal vi med presse som bare oppfører seg som et PR-byrå? Da har vi ikke en presse.
Med tanke på hva som tidligere er kommet fra SSB, om at ikke-vestlige innvandrere koster samfunnet enorme summer, var det innlysende at dette måtte være basert på svært kreative regnemetoder. Man kan derfor lure på hva som er årsaken til at Brenna og Taraku så ukritisk hyller tallene i rapporten.